Blågulkatalogen

Lysakerelva
2024

Brukene presenteres her i rekkefølgen Bogstadvannet til Jar uten hensyn til hvilken bredde de hører til.

Ossaga (PDF, 0,56 MB,, 2024-10-09)

Fossum jernverk (PDF, 0,63 MB, 2024-10-09)

Voksen mølle (PDF, 0,67 MB, 2024-10-09)

Grini teglverk (PDF, 0,48 MB, 2024-10-16)

Røa sag (PDF, 0,59MB, 2024-10-09)

Melum mølle (PDF, 0,43 MB, 2024-10-09)

Holte sag (PDF, 1,39 MB, 2024-10-21)

Røa mølle (PDF,4,02 MB, 2024-12-08)

Ullern mølle (PDF, 1,01 MB, 2024-12-08)

Øvre Jar sag (PDF, 0,57 MB, 2024-10-10)

Jar mølle (PDF, 0,63 MB, 2024-10-10)

Nedre Jar sag (PDF, 0,68 MB,2024-10-10)

Tidslinje og kilder (PDF, 1,44 MB, 2024-10-10)

En egen liste over dokumenterte hendelser med kildehenvisninger.

Bakgrunn

Frem til tidlig på 1900-tallet var Oslos elver og bekker viktige kraftkilder. Med tre store vannmagasiner bak istidens morener og flere bekker som ellers førte vann fra en anselig høyde og ned til Oslofjorden var det samlete kraftpotesialet stort. De fleste gårdene i Aker hadde gårdskvern, og de med nok skog satset på ei sag.

Fra 1840-åra langs byens sentrale elv, Akerselva, ble vannkraften utnyttet i økende grad til industriproduksjon med fabrikker bygd i murstein tett inntil elveløpet. Langs Lysakerelva forble elvas kraft benyttet til foredling av jordbruksprodukter, i alle fall ovenfor Fåbrofossen. Nedenfor, på Lysaker og på Lilleaker, konkurrerte metallbearbeiding og en spirende kjemisk industri om fallrettigheter med ei mølle og en papirfabrikk. Men disse kom først på 1860- og 1870-åra. Konkurransen varte frem til det etterfølgende århundreskiftet.

Teglverket på Grini og jernverket på Fossum var på mange måter også landbruksindustrier. Koks ble laget av skogsarbeidere i miler og leiret til tegl ble gravd ut rett ved verket. Teglverket har etterlatt den ene, Verket, av fire bevarte bygninger langs elva fra siste kvartalet av 1700 tallet. Det er, sammen med Fåbro, Mølleplassen på Voksen og Melum, godt dokumentert av kommunene.

Denne katalogen tar for seg de gjemte brukene som ikke står registrert i kommunenes arkiver med tilstrekkelige detaljer til å kartfeste dem. Sådant er de ikke beskyttet av annet enn sin anonymitet. At det er noe igjen etter nesten 75 år, 150 år eller mer skyldes rett og slett at elvebreddene ligger langt fra kommunesentrene, og er vanskelig å oppsøke. Og nå, etter skogen har fått etablerte seg langs elvene, er de nesten usynlig fra satellitter eller fly. De anes i LIDAR uten å gjenkjennes som forhenværende byggverk.

Undersøkelse og oppmåling av bygningsrestene har foregått over en periode av tretti år, med stadig forbedring i målemetoder. Noen av brukene har vært undersøkt flere ganger. På de mest krevende er det brukt flere dager i feltet. Alt er gjort på hobby-basis, og med gleden man opplever ved å være langs Lysakerelvas bredder i timevis.

For flere av kulturminnene har tolkningen av restene resultert i primitive digitale modeller hvor fotogrammetrisk analyse av malerier og fotografier er satt sammen med grunnriss fra oppmåling og teknisk litteratur om vannkraft i utlandet hvor teknikken gjerne ble hentet fra.

Håpet er at det er tilstrekkelig informasjon til at ruinene får plass i landets kartverk, eller, hvis det mangler nok detaljer, at den aktuelle myndigheten tar bryet til å skaffe seg bedre data.

Vi tar gjerne imot kommentarer og rettinger. Send en epost til webmaster@lvv.no

Bjørnsletta, september 2024

John Tibballs

Ekstra opplysninger

Lysakervassdragets venner har supplerende opplysninger i sitt digitale arkiv. Kontakt webmaster@lvv.no

Oppmåling

Excelark med detaljene om observasjonene og opptegning med GPS-koordinater som akser finnes for hvert bruk hvor målinger ble gjort. Kontakt webmaster@lvv.no

Historiske kart

Digital versjoner av utsnitt av kart i Statkarts historiske kartarkiv og i Nasjonalbibliotekets kartsamling er samlet i en egen mappe

Bildestoff

Egne bilder og kopier av arkivbilder er samlet for hvert bruk i egne mapper.